Genevé, del 1

Den første reisen jeg gjorde helt alene, var til Sveits. Det er nesten litt flaut (eller, det er faktisk ganske flaut) å fortelle hvorfor valget falt på nettop Genevé i Sveits.

Jeg har en tendens til å leve meg veldig inn i ting, og bli helt oppslukt. Slik var det også da jeg leste serien «7 søstre» av Lucinda Riley. Disse søstrene bor nemlig i en svær villa ved Genevésjøen. Jeg leste denne serien samtidig som jeg vurderte muligheten for å faktisk reiste et sted helt alene. Nå høres det ut som at det å reise alene er noe aldeles banebrytende – det er det jo ikke, men for meg er det ganske annerledes enn det livet jeg er vant med. Jeg har aldri bodd alene, jeg har brukt mesteparten av 20-årene mine med et barn på hofta og i full jobb, og har egentlig ikke tenkt tanken på å kunne reise av gårde for meg selv.

Så når jeg først skulle reise et sted, helt alene, ville jeg at det skulle være et sted jeg kunne føle meg trygg. Valget falt på Sveits da det er kjent for strenge lover, og å være rent og ryddig på alle måter. Genevé ble byen, da fordi jeg hadde fortapt meg i denne bokserien.

IMG_2529

Jeg husker ikke så mye av det å lande i Sveits. Når jeg forsøker å ransake hjernen for hvordan det var, husker jeg faktisk ikke hvordan flyplassen ser ut en gang. Jeg husker bare at jeg hadde tenkt å ta toget, men endte opp med å ta en taxi som kjørte meg til hotellet alt for fort, alt for dyrt, og brøt minst 3 trafikkregler underveis. Jeg tror jeg var alt for opptatt med det spennende «eventyret» jeg hadde lagt ut på, til å egentlig registrere hva som skjedde rundt meg – det skjedde mer enn nok inni meg. Dog kan jeg jeg nesten ikke fortelle om turen min til Sveits, uten å fortelle om opplevelsen da jeg fløy fra Gardermoen. Se for deg dette:

Du er ute i god tid, og sitter ganske lenge ved gaten før du får gå ombord i flyet. Scroller litt på Instagram, vet ikke helt hva du skal gjøre siden du faktisk er helt alene for første gang på evigheter. Når boarding begynner, venter du litt med å reise deg. Gidder ikke stå i kø så lenge, når du uansett har fått tildelt sete. Når køen begynner å bli kortere, reiser du deg, scanner deg inn med mobilen, og går ombord i flyet. Full av massevis av følelser – du skal fly alene, du skal reise alene, du skal være alene i fire dager. For en utrolig følelse! Du finner setet ditt, setter deg ned, og tenker «Nå begynner det». Så ser du opp – og tror egentlig ikke det du ser. Du tror det så lite, at hjernen din faktisk ikke klarer å prosessere det. Hjernen klarer ikke å forstå hvem som står i midtegangen, for han hører da ikke hjemme her? Personen smiler, vinker, men ser sånn ca like forvirret ut som deg. Bare at han tydeligvis kjenner deg igjen.

Hva er sannsynligheten for det?

— På hektiske dager er Oslo Lufthavn blant de topp ti travleste flyplassene i Europa.
— Da har vi rundt 850 flyvninger i løpet av en dag. I rushtimene kan det bli over 70 i timen, sier Larsen.

La oss si at en normal dag har 200 avganger hver dag (forsiktig estimat). Det er 73.000 avganger i året. Hva er da sjansen for at du på den ene flygningen du skal på, på denne dagen, på dette klokkeslettet, skal møte eksen din på flyet?

Det ble en merkelig start på turen. Selvom jeg ikke har noen negative følelser ovenfor min ungdomskjærlighet, hadde jeg ikke lyst til at min første aleneferie skal bestå i å hele tiden være redd for å møte ekskjæreste med samboer på hvert gatehjørne. Heldigvis skal vi mellomlande. De skal til Spania, jeg skal videre til Genevé. Alene.

Enda har jeg ikke reist så mye..

I 10 år har jeg lidd av flyskrekk. Tanken på å sette seg i et fly har vært altoppslukende dersom jeg vet at det er nært forstående, og ført til søvnløse netter. Å gå inn på en flyplass, passere sikkerhetskontrollen og til slutt sette seg på et fly, har resultert i angstanfall hver gang flyet lettet. Og ved turbulens. Og landing. Så jeg bare unngikk hele greia.

Så fikk jeg en jobb som krevde at jeg i blant reiste med fly. Første gangen var ille. Vi skulle bare en rask tur til Bergen. Jeg husker det veldig godt – dagen før vi skulle fly var det et fly som styrtet i Europa. Og jeg var SÅ glad, for hva var vel sannsynligheten for at to fly skulle styrte i Europa to dager på rad? Jeg var litt tryggere. Så ufølsom og irrasjonell er angsten. Andre gangen var også ille. Fortsatt medisinert med Vival – legen sa «Ta 1», på det meste tok jeg 4. Tredje gangen var ikke helt bra heller. Men fjerde gangen og utover begynte det å gå bedre. Til slutt, 1,5 år senere, er jeg hverken redd for flyplassen, sikkerhetskontrollen, eller for å reise med fly. En helt ny verden har åpnet seg for meg.

«As you move outside of your comfort zone, what was once the unknown and frightening becomes your new normal.»

– Robin S. Sharma

Det er kanskje ikke så rart at jeg dermed fikk lyst til å reise. Jeg har alltid vært hjemmekjær – eller kanskje heller – redd for det jeg ikke kjenner. Det siste halve året har jeg fått smaken på å reise – og å reise til helt ukjente steder jeg aldri har vært – og aller helst gjøre det mutters alene. Kall det terapi, kall det selvrealisering, kall det hva du vil. De siste 6 månedene har jeg vært 4 nye land jeg aldri har vært før, fløyet med fly, og i tre av landene har jeg vært helt alene. Uten noen som møter meg på flyplassen. Det er en ganske stor overgang fra å ikke tørre å fly til tross for å være omringet av 4-5 familiemedlemmer eller venner.

Å reise alene er for de fleste jeg har snakket med noe som er helt fjernt. Å reise alene som ung kvinne, er dårskap. Tenk på alt som kan skje. Alle farlige situasjoner, og særlig farlige menn. Jeg har fått mye rare tilbakemeldinger på det å skulle reise alene. Ikke nok med at det i utgangspunktet er merkelig å reise på ferie alene (og gå på kino alene, ut og spise alene etc.), men som ung kvinne med samboer og to barn, vil jeg ikke heller reise med dem? Er det ikke skummelt? Kjedelig? Ensomt? (Nei).

img_2084.jpg

Denne bloggen skal handle om det å reise alene, ulike reisemål, attraksjoner, hoteller og restauranter. Jeg vil dele av de erfaringer jeg gjør underveis, gi tips og råd til andre som har lyst til å reise alene, samtidig som det skal bli en slags dagbok for meg selv, hvor jeg kan se tilbake på reisene mine.