Genevé, del 1

Den første reisen jeg gjorde helt alene, var til Sveits. Det er nesten litt flaut (eller, det er faktisk ganske flaut) å fortelle hvorfor valget falt på nettop Genevé i Sveits.

Jeg har en tendens til å leve meg veldig inn i ting, og bli helt oppslukt. Slik var det også da jeg leste serien «7 søstre» av Lucinda Riley. Disse søstrene bor nemlig i en svær villa ved Genevésjøen. Jeg leste denne serien samtidig som jeg vurderte muligheten for å faktisk reiste et sted helt alene. Nå høres det ut som at det å reise alene er noe aldeles banebrytende – det er det jo ikke, men for meg var det ganske nytt. Jeg har aldri bodd alene, jeg har brukt mesteparten av 20-årene mine med et barn på hofta og i full jobb, og har egentlig ikke tenkt tanken på å kunne reise av gårde for meg selv.

Så når jeg først skulle reise et sted, helt alene, ville jeg at det skulle være et sted jeg kunne føle meg trygg. Valget falt på Sveits da det er kjent for strenge lover, og å være rent og ryddig på alle måter. Genevé ble byen, da fordi jeg hadde fortapt meg i denne bokserien.

IMG_2529

Jeg husker ikke så mye av det å lande i Sveits. Jeg husker bare at jeg hadde tenkt å ta toget, men endte opp med å ta en taxi som kjørte meg til hotellet alt for fort, alt for dyrt, og brøt minst 3 trafikkregler underveis. Jeg tror jeg var alt for opptatt med det spennende «eventyret» jeg hadde lagt ut på, til å egentlig registrere hva som skjedde rundt meg. En ting jeg derimot husker veldig godt, er turen fra Gardermoen til mellomlanding i Amsterdam.

Jeg var ute i god tid, og satt ganske lenge ved gaten før jeg kunne boarde flyet. Scrollet litt på Instagram, viste ikke helt hva jeg skulle gjøre med denne alene-tiden eller hva jeg skal føle. Da boarding endelig begynte, ventet jeg litt med å reise meg – gidder ikke stå i kø, når jeg uansett har fått tildelt sete. Køen begynte å bli kortere, jeg reiste meg, scannet meg inn og gikk ombord i flyet. Full av massevis av følelser – jeg skulle fly alene, reise alene, være alene i fire dager. For en utrolig følelse! Jeg fant setet mitt, satt meg ned og tenkte «Nå begynner det». Jeg så opp, og trodde egentlig ikke det jeg så. Jeg trodde det så lite, at hjernen min ikke klarte å prosessere det. Hjernen klarte ikke å forstå hvem som stod i midtegangen, for han hører da ikke hjemme her? Personen smiler, vinker, men ser sånn ca like forvirret ut som deg. Bare at han tydeligvis kjenner deg igjen.

Hva er sannsynligheten for det?

— På hektiske dager er Oslo Lufthavn blant de topp ti travleste flyplassene i Europa.
— Da har vi rundt 850 flyvninger i løpet av en dag. I rushtimene kan det bli over 70 i timen, sier Larsen.

La oss si at en normal dag har 200 avganger hver dag (forsiktig estimat). Det er 73.000 avganger i året. Hva er da sjansen for at du på den ene flygningen du skal på, på denne dagen, på dette klokkeslettet, skal møte eksen din på flyet?

Det ble en merkelig start på turen. Selvom jeg ikke har noen negative følelser ovenfor han, hadde jeg ikke lyst til at min første aleneferie skulle bestå i å hele tiden være redd for å møte ekskjæreste med samboer på hvert gatehjørne. Heldigvis skal vi mellomlande. De skal til Spania, jeg skal videre til Genevé. Alene.

Reklamer

Enda har jeg ikke reist så mye..

I 10 år har jeg lidd av flyskrekk. Frykten for å sette seg i et fly har vært altoppslukende dersom jeg vet at det er nært forstående. Å gå inn på en flyplass, passere sikkerhetskontrollen og til slutt sette seg på et fly, har resultert i angstanfall hver gang, så jeg bare unngikk hele greia.

Så fikk jeg en jobb som krevde at jeg i blant reiste med fly. Første gangen var ille. Vi skulle bare en rask tur til Bergen. Dagen før vi skulle reise, var det et fly som styrtet i Europa. Og jeg var så glad, for hva var vel sannsynligheten for at to fly skulle styrte i Europa to dager på rad? Jeg følte meg litt tryggere. Så ufølsom og irrasjonell er angsten. Andre gangen var også ille. Tredje gangen var ikke helt bra heller. Men fjerde gangen og utover begynte det å gå bedre. Til slutt, 1,5 år senere, er jeg hverken redd for flyplassen, sikkerhetskontrollen, eller for å reise med fly. Og jeg trenger ikke Vival for å gjennomføre en flyreise. En helt ny verden har åpnet seg for meg.

«As you move outside of your comfort zone, what was once the unknown and frightening becomes your new normal.»

– Robin S. Sharma

Det er kanskje ikke så rart at jeg dermed fikk lyst til å reise. Jeg har alltid vært hjemmekjær – eller kanskje heller – redd for det jeg ikke kjenner. Det siste halve året har jeg fått smaken på å reise – og å reise til helt ukjente steder jeg aldri har vært – og aller helst gjøre det mutters alene. Kall det terapi, kall det selvrealisering, kall det hva du vil. De siste 6 månedene har jeg vært 4 nye land jeg aldri har vært før, fløyet med fly, og i tre av landene har jeg vært helt alene. Uten noen som møter meg på flyplassen. Det er en ganske stor overgang fra å ikke tørre å fly til tross for å være omringet av 4-5 familiemedlemmer eller venner.

Å reise alene er for de fleste jeg har snakket med noe som er helt fjernt. Å reise alene som ung kvinne, ikke minst. Tenk på alt som kan skje. Alle farlige situasjoner, og særlig farlige menn. Jeg har fått mye rare tilbakemeldinger på det å skulle reise alene. Ikke nok med at det i utgangspunktet er merkelig å reise på ferie alene (og gå på kino alene, ut og spise alene etc.), men som ung kvinne med samboer og to barn, vil jeg ikke heller reise med dem? Er det ikke skummelt? Kjedelig? Ensomt? (Nei).

img_2084.jpg

Denne bloggen skal handle om det å reise alene, ulike reisemål, attraksjoner, hoteller og restauranter. Jeg vil dele av de erfaringer jeg gjør underveis, gi tips og råd til andre som har lyst til å reise alene, samtidig som det skal bli en slags dagbok for meg selv, hvor jeg kan se tilbake på reisene mine.